Hvorfor harejakt.
Besvare lettvint på dette er umulig, men jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg er blitt så betatt av denne jaktformen. Dette er derfor en reint personlig epistel hvor jeg skal forsøke å forklare hva som gjør denne formen for jakt så spesiell i mine øyne. Harejakt for meg er jakt med hund, "løs på drevet halsende hund" som det så pedagogisk heter. Annen form for harejakt, som feks støkkjakt har i mine øyne ingenting med det jeg forbinder med harejakt å gjøre. For å kunne besvare dette spørsmålet vil jeg begynne med en beskrivelse av hva harejakt med hund er, slik at de som kansje ikke har vært så mye borti dette kan få en kort innføring.
Haren, dette forunderlige vesen som kan skape så mye grublerier. Foto: Sigmund A Johansen
Hva er harejakt med hund.
Jeg vil forsøke å benytte rett terminologi slik at dette også blir nyttig for mer drevne jegere, da en ikke kan unngå å legge merke til at terminologien etterhvert vannes ut. Jakten går ut på å slippe hund, hvor denne leiter opp hare ved å følge harens nattespor frem til dagleie. Haren er som kjent et nattedyr som beiter om natten og hviler om dagen, stort sett. Når hunden leiter etter nattespor kalles dette utslag, hunden "slår ut". De beste hundene slår metodisk ut for å dekke mest mulig terreng, de har god fart og oppsøker fører jevnlig. Når hunden har funnet nattespor etter hare begynner det vi kaller fot, "hunden har fot". Hundene har forskjellige egenskaper her, noen er veldig spornøye og følger foten nærmest slavisk, mens andre er mer overfladiske og begynner straks å ringe seg videre. Veldig enkelt kan en si at den spornøye varianten er den "sikreste" og den overfladiske varianten er den "raskeste". De mest effektive og dermed de beste hundene, kombinerer selvsagt dette. Hundene kan også støyte på fot, dvs halse. Det kan komme enkelte støyt, for andre ganske mye, samtidig som noen er helt tause. Noe støyting må vel kunne sies å være greit, mens loslignende støyting er absolutt ikke bra.
Når hunden når dagleie og haren forlater starter det vi kaller los, hunden forfølger haren ved hjelp av sin luktesans og loser, gir hals. Det varierer hvor nærme hunden er når haren forlater dagleie. Haren kan springe ut på avstand uten at hunden ser den. Losen starter da gjerne litt forsiktig. Om hunden ser haren i utaket får vi gjerne det vi kaller beskrik, hunden beskriker haren.
Hunden har los. Hunden forfølger haren i all hovedsak ved hjelp av sin luktesans. Avstand frem til haren kan variere fra 1/2 minuttet til mange minutter, ja både 15 og 20 minutter. Det viktige da er tydelig nyansering i målet og målbruken på hunden slik at vi på post kan "lese", dvs høre på losen hvordan det går. Det finnes saktejagende (spornøye) og hurtigjagende (åpenvær) hunder, akkurat som i fot tilpasser de beste hundene farten etter forholdene. Det er viktig at hunden har god evne til å holde seg i "åra" slik at det blir stødig los. Har hunden godt mål og målbruk så "roer" gjerne losen seg etterhvert, haren blir trygg på hunden og turer pent i terrenget. Ser du stadig hare for en hund i los, ja da har den gjerne disse egenskapene. Hunder med de beste egenskapene her er også de hundene det er lettest å postere for.
Uansett hvor god hunden er i los så oppstår det tap. Haren kan gå i veg eller over fjell hvor det vitrer dårlig, den kan odde, gå tilbake i sine egne spor før den kaster av. Ved for hardt press kan den kaste seg inn. Ja, noen ganger skal det så visst ikke mye til før det oppstår tap, det kan syntes som en liten sving er nok. Dette kommer selvsagt ann på vitringsforholdene. Når det oppstår tap skal hunden ringe for å finne igjen "strengen". En del hunder har en tendens til å leite "litt her og litt der" dvs de svermer i tapa. Andre kan ta baksporet, noen sogar med målbruk og noen helt til foten. Har også opplevd at de der fortsetter i fot, ja da er det langt igjen. Etter min mening er det viktig at de første ringene er trange, ofte vil de da finne igjen strengen og tapet er raskt rettet. Blir tapet noe lenger vil haren sette seg inn og kan da være vanskelig å finne igjen. Hunden skal absolutt være påholden på tapet og ideelt sett skal det være fører som bestemmer når det er på tide å gi seg.
Forøvrig bør en hund ha god jaktlyst samtidig som det er fint om de er føylige og holder kontakt.
Kaffivarme hører med på harejakt. Foto: Sigmund A. Johansen
Hvorfor harejakt med hund
Historie
Ja da er vi tilbake til dette spørsmålet og jeg tror vi begynner med litt historie. Harejakt med hund har antagelig pågått i flere tusen år. Sydover i Europa jaktes det den dag i dag hare med hund. Jaktformen og hundene er selvsagt tilpasset de enkelte lands terreng, viltbestander osv. Felles for alle disse jaktformene er kulturen. Jaktformen er dypt forankret i de enkelte lands jaktkultur og utøves slik den er gjort i mange generasjoner. Også østover i Russland er slik jakt høyt aktet. Her i landet vokste harejakten slik vi kjenner den, frem i løpet av 1800 tallet. Jaktformen kom hit til landet med offiserer fra kontinentet på 1600 tallet. Allmuen fikk etterhvert tak i slike hunder og tok del i jaktformen. I begynnelsen var dette en aktet jakt hvor mange av samfunnets bedrestilte var aktive. En del av disse tok også tak i avlsarbeidet og fikk dette inn i ordnede former. Rett før århundreskiftet oppsto de første utstillingene og rett etter århundreskiftet oppsto de første jaktprøvene. Til disse utstillingene stilte det en broket forsamling og røde sløyfer var nok like uvanlig som gule sløyfer er i dag. Det var til å begynne med en viss motstand mot prøvene. Kritikerne hadde vanskelig for å se hvordan man kunne se en hunds duglighet bare etter en prøve selv om datidens jaktprøver var langt tøffere en dagens. Jaktformen har siden denne tid pågått mer eller mindre uforandret, kun noe tilpasset moderniseringen av samfunnet. Haren er jo den samme. Det å kunne være en del av denne kulturen, å kunne jakte i de samme terrengene på bortimot den samme måten, nær sagt etter de samme harene som disse pionerer er for meg prisverdig. Harejakta er i tillegg så velsignet fri for organisering, kvoter, økonomi og reguleringer som b.l.a elgjakta er beheftet med. Som vi skjønner er harejakt med hund en gammel jaktform i den norske jaktkulturen. Den kan utøves nær sagt over hele landet. Det nyeste nå er at det vokser frem et miljø i våres nordligste fylker. De har etablert harehundklubb og virker veldig ivrige.
Jaktkultur.
Harejakt med hund er for meg nærmest en lidenskap. Den har mange forskjellige faser og aspekter. Kulturen i dette er for meg livet på skauen eller på fjellet under jakta. Livet ellers er på så mange måter fyllt opp med gjøremål i en stressa hverdag. Det er arbeid med tidsfrister, krav, økonomi osv osv. Å kunne bryte helt av, reise til fjells med gode kompiser for noen dager er virkelig sjelebot. En merker med en gang veldig velvære hvor det straks blir en behagelig atmosfære. Også selve jaktformen bidrar til senkede skuldre. Tusle ut i marka, slippe hunden som slår ut for å leite etter nattefot. Mens hunden gjør dette kan en sette seg på sekken, finne frem kaffi og riktig nyte morgenstunden mens dagen gryr. Er det i tillegg en sånn glassklar litt kjølig morgen med helt glassklar høstluft og dertil solrenning i øst, ja da da er livet herlig. Går det riktig bra så blir det et skikkelig utak med beskrik og med påfølgende god los. Når losen har gått en stund er det tid for postering. Dette kan i mange tilfeller være vrient nok, det å finne selve "generalposten" er ikke alltid like lett. Riktig spennende kan det være, stå på en tett post med alle sanser i helspenn mens losen turer trangt rundt. Men plutselig er haren der og forhåpentligvis blir det dot. Når jaktkompisene da kommer inn på doten er det tid for kaffivarme, fleskepanne, skrøner og ellers det som hører til. Riktig høytidsstunder er dette. I sentrum for begivenhetene står selvfølgelig hunden. Mye skryt og lovord i tillegg til veie fra haren blir denne til del. Om kvelden i koia eller på setra skal selvfølgelig dagen gjennomgås i detalj, det hører med god mat og drikke. Utover kvelden blir det selvfølgelig ei skrøne eller to. Dette er for meg jaktkultur, en kultur jeg ikke vil være foruten og disse turene kan måle seg med all verdens sydenturer.
Harehund.
Disse forholdsvis "enkle" og møysommelige hundeindividene er for meg de hundene som har de vanskeligste oppgavene en hund kan ha. De skal lete opp nattgamle spor, kansje opptill 12 timer gamle, på allslags føre. En hare er et lite dyr som avgir lite vitring. De beiter, hopper "på kryss og tvers" i tillegg til at de gjerne gjør mang slags finurligheter før de legger seg inn. Under los skal hunden følge dette dyret på allslags underlag, det være seg tørr mose, over berg, på veier, over bekker og elver samt på skaresnø hvor haren ikke engang setter poteavtrykk. Hunden skal jage om det er 20 grader varmt eller om det er 20 grader kaldt. I tillegg til at hunden skal følge haren i timer (kravet til 1pr er 2 timer lostid) ved hjelp av nesa så skal den gjøre det med målbruk, endatil riktig målbruk med riktig nyansering. En kan sammenligne med all annen hundejakt, hundesport og forskjellige former for brukshundsport og jeg tør påstå at lite eller ingenting kan måle seg med dette.
Egenskapene som skal til for å gjøre dette ligger i all hovedsak nedarvet i hundene. Vi som førere har liten eller ingen mulighet for å lære hundene dette. Vi kan i beste fall gi hundene anledning til å "lære" seg selv gjennom mye og riktig bruk. Selvfølgelig kan vi til en viss grad påvirke enkelte egenskaper gjennom måten vi driver på, vi kan fremskynde egenskaper og vi kan begrense uønsket utvikling. Min påstand er dog at de viktigste egenskapene til en god harehund ligger der nedarvet. På mange måter kan en si at den viktigste jobben med en hund er gjort før parringa finner sted. Kompleksiteten gjennom genetikk, arv og miljø gjør disse hundene med dets egenskaper uhyre utfordrene for oss som jegere.
Hundesport.
En annen dimensjon med harehunden er det jeg vil kalle hundesport. Latent i de fleste av oss ligger det et konkurranseinstinkt. Dette kan en få utløp for gjennom ekstriørutstilling og jaktprøver. Formålet med utstilling og prøver er å finne hunder egnet for avl noe som også står nedfelt i prøvereglemengtet. Utover dette finnes det ulike konkurranser som rasemesterskap, klubbmesterskap, distriktsmesterskap, norgesmesterskap, nordisk mesterskap, europapokalkonkurranse og i tillegg kåres det årets hunder både i klubber og raseforeninger. Disse konkurransene har selvsagt ingen betydning for avl men er en fin måte å få utløp for konkurransebehovet. Mange av disse prøvene og utstillingene er dessuten trivlige sosiale arrangementer hvor en treffer mye trivlige folk. For meg gir dette hundeholdet en ekstra dimmensjon Stille på prøve kan i mange tilfeller være mer spennende en det som godt er. Det er på forhånd lagt ned mye arbeid, vi har jo hundene mye mer inkludert nå i moderne tid mot tidligere tider hvor hunden stod å dro i en buvegg for det meste av tiden. Hunden er blitt nærmest et familiemedlem som vi går dressurkurs med, vi sykler og vi trener på skauen så snart båndtvangen er opphevet. Stille på prøve med "familemedlemmet", denne spenningen og kansje det slutt går riktig bra, ja da er ikke jeg større kar en at det kan bli fuktig i øyekroken. Stoltheten og tilfredsheten som en i slike tilfeller føler gjør at det hele blir verdt innsatsen.
Hvorfor harejakt.
Summerer vi historien, kulturen, harehunden og hundesporten så har dere svaret på hvorfor dette har blitt en lidenskap. Utfordringen for oss harejegere må bli å kunne formidle dette til vår yngste generasjon jegere. Det er etter min mening kun en måte å få til dette på, vi må ta ungdommen med på ekte harejakt uten klokke og med børse. Klarer vi å formidle hva som ligger av utfordringer og etterhvert glede i dette, ja da er jeg sikker på at jaktformen vil bestå i lang tid enda.
Sigmund
Artikkelforfatteren på skogtur med Gaia og Trym. Foto: Irene Høyem